Vi kjefter og kjefter – men vet det ikke

Av Torunn Borge

Kjeft er skrevet til pedagoger og lærere, men også til foreldre og studenter. Den danske forskeren og forfatteren Erik Sigsgaard undersøker kjeftingens betydning og plass i barnehagens liv spesielt, men har også et mer generelt og kulturkritisk perspektiv.

Kjeft gir leseren et endret blikk på kjefting: kjefting er vold – og det er mulig å endre praksis.

Erik Sigsgaard forteller i boken om voksne og barn i Vognmandsparken Barnehage, om hvordan de gjennom flere års dialog og eksperimentering, endrer oppfatning av hvordan konflikter skal løses og hva kjefting er. 

Det mest forbløffende ved boken, er kanskje dens utgangspunkt, fokuset på den mest anvendte og minst omtalte sanksjon i pedagogikken: kjefting. Hvorfor snakkes det så lite om noe som er så utbredt, ja massivt tilstede i pedagogiske og andre relasjoner? Det er kanskje lettere å utarbeide generelle anti-mobbekampanjer enn å ta tak i det aller nærmeste, hverdagen fra time til time.

Hva skjuler denne underlige blindflekken av aksepter og manglende spørsmålsstillinger? Hvordan opplever barna kjeftingen? Og de voksne selv? Er den nødvendig? Tjener den formålet, og i så fall hvilket? Er kjeftingen et nederlag for alle involverte? Kan den erstattes av noe kvalitativt annet?

Den viktigste metoden i denne pedagogiske undersøkelsen er nok å lytte, til barn og kolleger, ut fra antagelsen om at barns erfaringer og språk grunnleggende er som de voksnes, og fortjener samme oppmerksomhet, eller kanskje større, siden de voksne forvalter et maktmonopol og barna erfarer det.. 

Selv om metoden er vitenskapelig, inkludert den nødvendige begrepsavgrensning og systematikk, er fremstillingen fortellende tilgjengelig for enhver som engasjerer seg i barns hverdag. I denne prosessen er det ingen som uten videre underkastes andre, langt mindre fordømmes. De voksnes faglige posisjon står fast, de mister ikke sin autoritet overfor barna, men de stilles til ansvar for å innse og forsøke å endre en negativ praksis. 

Fortellingen er dramatisk. Vi følger de involverte barn og voksne gjennom systematisk dialog, selvrefleksjon og vilje til forandring; vi ser hvordan hverdagen både til barna, de ansvarlige voksne og foreldrene, langsomt endrer skikkelse. Faktisk er det en langsom revolusjon son finner sted, like forbløffende for de involverte som for leseren. 

Kjeft er også en filosofisk analyse av voldens funksjon og nødvendighet, både i den kolossale institusjonen barndommen har blitt, eller i det minste er underkastet, samt den enkelte barnehage og skole moderne barndom defineres av. Analysen settes også i en historisk og sosiologisk ramme, og sammenligner studien med materiale fra andre land. Til dels kommer det frem store kulturelle forskjeller i bruken av og synet på kjefting. Til sist nevnes erfaringer fra andre danske pedagogiske institusjoner, barnehager og skoler som ikke har deltatt i forskningsprosjektet, men gjort liknende valg og erfaringer som i Vognmanden Barnehage. 

Forfatteren behandler både barn og de som arbeider med barn, med stort alvor og en befriende interesse. 

Kjeft er en fagkritisk og maktkritisk studie, pedagogisk forankret i «anerkjennende relasjoner», og fortalt i et erfaringsnært og godt formidlende språk. Erik Sigsgaard har med Kjeft levert nok et viktig bidrag til den skandinaviske pedagogiske debatten.

(c) Pedagogisk Forum