Barndommen varer i generasjoner

Barndommen varer i generasjoner

Barndommen varer ikke bare livet ut. Den varer i flere generasjoner, sier Kari Killén. Hun har skrevet bok om å forebygge neste generasjons omsorgssvikt og psykiske lidelser, og tror de som jobber på helsestasjoner, i barnehager og skoler, undervurderer sin rolle.

Av John Roald Pettersen

– Barn som får en god barndom med god omsorg, blir som oftest gode foreldre. Barn som opplever omsorgssvikt og store påkjenninger i barndommen, har en tendens til å dra dette med seg når de selv blir foreldre. Barn som ikke får hjelp til å bearbeide sine smertefulle opplevelser, vil videreføre dem til sine egne barn. Derfor er det så viktig å gi både barn og foreldre så tidlig hjelp som mulig, sier dr.philos Kari Killén.

– Det er ikke nødvendigvis slik at et barn som blir slått, kommer til å slå sine egne barn. Men det viser seg at et barn som blir forsømt, ofte gjentar dette på en eller annen måte i forhold til egne barn. Tilknytningsteori, som jeg har jobbet mye med, gir forskningsmessig grunnlag for å si dette. Men vi vet også at dersom barnet får anledning til å bearbeide sine vanskelige opplevelser, eller får en god tilknytning utenfor familien, så kan dette være til stor hjelp. Og derfor er det så avgjørende at vi tenker forebygging så tidlig som mulig. Å reparere skadene på en senere tidspunkt er så mye vanskeligere.

Killén er i dag forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Hun har i mer enn 40 år jobbet med samlivsforhold, foreldre-barn forhold og omsorgssvikt, som kliniker, pedagog, konsulent og forsker. Henne første bok, Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar, er nå oversatt til åtte språk. Nå har hun skrevet en ny bok – Barndommen varer i generasjoner.

– Denne gangen bruker du undertittelen "Forebygging er alles ansvar". Ligger det en antydning her om at ikke alle faggrupper kjenner sitt ansvar?

– Jeg vil ikke beskylde noen for bevisst å løpe fra sitt ansvar, men jeg tror for det første at flere faggrupper – blant annet de som arbeider i barnehage og skole –undervurderer sin rolle. Og for det andre tror jeg de fleste av oss har en tendens til å lukke øynene når vi er nærmer oss noe problematisk. Men det er viktig å understreke at forebyggende arbeid i denne sammenheng ikke handler om å drive terapi. Dette er ikke syke barn, det er barn som trenger hjelp, ofte bare i en forbigående situasjon. Og jeg har stor tillit til at de som jobber for eksempel på helsestasjoner og i barnehager har mye å bidra med her.

Kari Killén viser til et eksempel fra en barnehage. En femårig gutt hadde endret atferd i løpet av noen måneder, han var ofte lei seg, tok lettere til tårene og manglet engasjementet og konsentrasjonen han hadde hatt. Mor hadde trukket seg noe tilbake, og far hadde de ikke sett på lenge. Førskolelærer tok dette opp med mor, og uttrykte bekymring for gutten. Mor reagerte først med å si litt aggressivt: "Jeg klarer meg godt!" Førskolelæreren svarte at det var også hennes inntrykk, og at hun hadde en flott gutt, men at flotte gutter også kunne være lei seg. Da brast mor i gråt og fortalte at de nettopp hadde flyttet inn i ny leilighet og at mannen hadde funnet en annen. Førskolelærer hadde deretter to samtaler med mor, som munnet ut i henvisning til familierådgivning. Gutten begynte etter hvert å snakke om far og at han savnet ham, og endret seg gradvis tilbake til sitt gamle jeg.

– Det er ofte ikke mer enn dette, å få snakke om det, som skal til. Det gjelder både voksne og barn. Det at det ikke blir snakket om det problematiske er faktisk hovedproblemet i mange slike sammenhenger. Det er ikke sikkert barnehagen og skolen skal så langt inn i problemene. Mange ganger er det nok at det blir gitt åpning for å snakke om at livet kan være vanskelig i blant, både for store og små. I tillegg vet vi at følelsen av mestring kan være avgjørende for barn i en vanskelig situasjon. Hvis de kan lære seg å hanskes med den omsorgssvikten de er utsatt for, kan mye være vunnet. Det kan handle om noe så enkelt som å vite at det finnes et telefonnummer de kan slå når det er behov for det.

Når det gjelder de faggruppene vi her snakker om, tror jeg noe av det viktigste for dem er at de har et faglig miljø der det er åpen kommunikasjon. Et miljø der det er lov til å tenke høyt, lov til å dele opplevelser og bekymringer.

– Vi snakker mer om omsorgssvikt nå enn for noen tiår siden. Er det blitt mer av det, eller er vi bare blitt mer oppmerksomme på det?

– Både-og, vil jeg tro. Vi vet at mange foreldre strever med prioriteringskonflikten mellom barn og arbeid, hjem og fritid. Mange føler at de kommer til kort. Men myten om det vellykkede, problemfrie forerldreskap lever videre. Far og mor, særlig mor, klarer alt. Hun er alltid opplagt, hun har alltid overskudd til barna sine. Samtidig som så mye annet har endret seg, tviholder vi på denne myten. Når vi arbeider forebyggende, må vi ikke gi næring til denne myten.. Men at vi har fått et samfunn der det er blitt en kjempejobb å være barn, er sikkert. Vi stiller virkelig store krav til dem! Og dette er i seg selv en grunn til å være mer opptatt av forebygging, sier Kari Killén.

Tilbake til Pedagogisk Bokorm